Slottsfjellet er et sted hvor jeg liker å gå alene, men det må gjerne
være andre mennesker der, men jeg vil som regel ikke gå sammem
med noen.
Å bare gå å rusle uten å prate og uten å måtte bli enige om hvor man
skal gå, er medisin for sjel og sinn.
Man er vel litt sær og litt asosial, eller kanskje passer usosial bedre.
Det høres ihvertfall bedre ut.
Uansett, så er det godt å tilbringe litt tid helt alene der oppe, så får
man heller være sosial i andre sammenheng.
Når jeg går langs ringmuren og lar fantasien få litt rom, kan jeg nesten
se for meg folk med klær fra middelalderen som også går langs muren
og kanskje drømmer seg bort de også.
Ned mot Nordbyen, rett opp for kajakklubben ligger det som blir kallt
"vestkastellet".
Der er det sjelden mennesker og der kan man sitte i fred og ro og la
tankene vandre dit de selv vil - plassen for de utenkte tanker.
Bildene under tror jeg at jeg tok ifjor en gang - kanskje det var i forfjor
eller et helt annet år?
Det spiller egentlig ingen rolle på et sted hvor tiden på en måte står stille.
Litt usikker på om dette har vært en port eller
en bygning.
Litt av ringmuren på nordøstsiden
av tårnet.
Ruinene av Mikaelskirken.
Heldige dyr, med nok av naturlig fôr.
______________
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar