Å bli gammel....

Det er noe rart med det å bli gammel, da hode og kropp ikke helt følger 

hverandre. 

Jeg både ser og føler at jeg er blitt gammel, det rare er at hodet er som 

det alltid har vært, selv om vi kanskje er blitt litt klokere (forhåpentlig) og 

kanskje har fått litt annet syn på enkelte ting,

En av de små forandringene som jeg registrerer er at mange ting ikke

er så viktig lenger og jeg gidder ikke henge meg opp i så mye detaljer, 

samtidig som enkelte detaljer er viktigere idag enn det var tidligere.

Da jeg var alvorlig syk for drøyt fire år siden og var på nippet til å ikke 

klare meg, oppdaget jeg hvor mange venner jeg hadde og at det var 

mange som brød seg om meg og tilbød hjelp med mange ting, som 

bl.a. å handle, da jeg ikke var i stand til å kjøre bil og var avhengig av 

rullestol den første tiden etter at jeg kom hjem.

Idag er jeg etter forholdene ganske sprek og andre mennesker ser vel 

ikke de begrensningene som er resultatet av bl.a. én og en halv mnd. 

med å ligge å glo i taket på sykehuset og videre på et sykehjem etterpå.

Det man gjør i hverdagen blir viktigere og ting man tok som en selvfølge 

er ikke bare en selvfølge lenger.

En annen ting som på en måte har overasket meg er at jeg ikke er så 

opptatt av kontakt med andre mennesker.

Før skulle man ha mer kontakt med venner og andre mennesker og 

selv om venner er viktige, så er det ikke like viktig å stadig ha kontakt 

med de.

En har blitt mer uavhengig.

Aktivitetsnivået er like høyt som før og det er ikke blitt noen innskrenk-

ninger, men ting går litt roligere for seg og dermed blir stressfaktoren 

borte.

"Javel, da rakk jeg ikke det idag - vi får prøve om vi kan rekke det imorgen".

Vel, det ble bare noen små tanker på formiddagen.