WIND DRAGON - first flight

Så kom dagen for første flyging med Wing Dragon, egentlig en liten juks,
den har vært oppe før, men dette var første offisielle flyging med egen
kameramann for still fotos (eldste barnebarnet, Andreas, 9 år).

Andreas er glad i å fotografere, og har allerede vist seg å være en habil
fotograf.

Derimot er han ikke helt fortrolig med flygingen ennå, men det kommer.

Med fare for at farfar mister fotografen sin, skal han få kjøre seg litt med
flightsimulator, så er det vel ikke lenge før farfar må holde seg til andre
deler av skvadronen.

Ready for take off.

Første forsøk gikk rett fra hånden og i bakken, hmmm, dette har virket
uten problemer før.

For å si det som det var -  det gikk rett på trynet!

Jeg hadde sjekket alle funksjoner før "take off", men hadde ikke lagt
merke til at høyderoret beveget seg feil vei i forhold til stikka.

Sånn går det når farfar er både fossil og senil, og sender også har vært
brukt til andre farkoster.

Dette gjør vi ikke èn gang til!

Ok, switche om på høyderoret på senderen og prøver igjen.

Klar for "take off" igjen.

Nytt forsøk etter å ha sørget for at høyderoret går riktig vei.

Bingoooo!

Det gikk bedre, nå var alt normalt  og "Dragon" kom seg elegant opp.

Da flyet traff bakken ved første "take off" røk den ene ledningen til
ballanseroret på venstre side, så det ble ikke noe "rolling", men det var
helt greit å fly med venstre side ute av drift.

Sideroret var jo inntakt og ballanseroret ga ingen problemer ved
vanlig flyging.

Det var litt kaldt på fingrene og batteriet til flyet likte seg ikke så godt
i 10 kuldegrader, så "flighten" ble ikke så lang.

En perfekt. landing i snøen.

Landingshjulene var tatt av så flyet kunne buklande på den myke

og tørre nysnøen.

Hvis temperaturen kunne stige til 2 - 3 kulddegrader kunne barnebarn og

farfar ha mye moro og livet ville vært perfekt.

Fotograf: Andreas, 9 år.




                                                           ----    

Brann i nabohuset!

Kl. er ca. 03:15 og det dundrer på døra - skikkelig brutal dundring.

Litt forundret og litt nysjerrig får jeg på meg ei skjorte og åpner døren -
der står politiet.

Nå er jeg ikke forundret og nysjerrig lenger, bare forvirret, men kommer
fort til sans og samling med en begynnende oppvåkning.

"Det brenner i nabohuset, dere må evakueres, få på deg klær og kom
deg ut"!

Vel, det ble nok en rask påkledning og en liten tanke sank inn, jeg må ha
med meg laptoppen og kameraet.

Hvis brannen skulle komme over til vårt hus, så er laptoppen noe av det
jeg er mest redd for.

En har jo samlet endel info som en gjerne vil ta vare på, og som bortsett
fra det en har klart å lagre i den interne hardisken (hjernen) bare eksisterer
på data, ikke minst endel bilder.

Speilreflexen er selvskreven i slike situasjoner, dette må dokumenteres.

Utenfor møter jeg andre trøtte ansikter, og vi blir informert om at de
(brannvesenet) var redde for at kortveggen i det brennende huset skulle
kunne falle ut mot vårt hus og antenne det også, da det var et svakt drag
i luften som dro røyk og gnister over mot oss.

Det brant godt i nabohuset, og avstanden var ikke så veldig stor.

Vi ble også informert om at vi kunne dra til legevakten og være der inntil vi
fikk ny info og holde varmen der.

Jeg har sønnen  min og familien hans innenfor 10 min. kjøring så jeg var
ikke i beit av et sted å være, men det var litt tidlig å vekke dem kl. 03:45
om natten så jeg kjørte etter de andre for å mellomlande på legevakten,
hvor vi fikk både te og kaffe!

Hyggelig service!

Etter en stund kom den samme polibetjent som hadde purret oss og sa
at vi nå kunne dra hjem igjen, brannen var under kontroll, og faren for
spredning var over.

Det var fremdeles stor aktivitet på brannstedet, men det var ikke lenger
noen flammer.

Det var ikke noe hyggelig syn i morgenlyset.

Jeg husker da det brant for min venninde, sorgen i øynene hennes da vi
fikk gå inn i huset og ble møtt av bare ødelagte eiendeler.

Alt var ødelagt, enten av varmen, alt vannet eller av sot som dekket alt.

Ting hun hadde tatt vare på som minner, og ting hun hadde kjøpt og var
glad i.

Det er en forferdelig følelse å komme inn i et brannherjet hus, du står igjen
med de klærne du har på deg, ellers er alt borte eller ødelagt.

Vel, jeg håper det blir siste gangen at en blir berørt av denslags hendelser.

Isfritt torv i Tønsberg???

Etter å ha ligget noen dager med en kraftig forkjølelse (muligens
influensa), hadde jeg lyst til å se noe annet enn mine egne vegger.

Turen gikk ned til sentrum og de "nye" torvet, men det skal man
ikke gjøre som pensjonist.

Du skal ha god ballanse og godt syn for å ferdes der, for det torvet
var ihvertfall ikke isfritt søndag kveld.

Med ustrødde partier og issvuller mange steder var det rett og slett
farlig å ferdes der.

Det er jo lagt ned en haug med millioner i det torvet, så kommunen
har ikke råd til å bruke det fantastiske oppvarmingssystemet som
ligger under stenhellene der.

Ikveld var det såpeglatt der flere steder, og fire ungdommer kom
skliende på stive ben, fordi de kom utenom de strødde partiene.

Det er ikke bare varmtvannsanlegget under bakken det spares på,
men også på strøsand.

Jeg har en teori - jeg antar det er gjort med hensikt, for å bli kvitt
noen fremtidige pasienter på sykehjem, slik at det blir penger å
spare der.

Framsyn kaller jeg det -  det er godt at vi har et kommunestyre som
ser framover!!!

Men hva skal gamle mennesker fly nede i byen etter, kan de ikke
bare holde oss hjemme og klare seg med TV'n???

Derfor måkes ikke fortauene utenom de viktigste sentrumsgatene,
og strøsand er jo egentlig bare tøys, kan du ikke holde deg på
bena, så hold deg hjemme!!!