måtte falle inn i øyeblikket.
Jeg har en god venninde som jeg også en gang
har vært kjæreste med, og som jeg fremdeles
har som en god venn.
Jeg skrev en gang et dikt til henne, og meningen
i diktet gjelder fremdeles, selv om vi idag
"bare" er gode venner.
Om deg!
Jeg fylles av glede når jeg hører stemmen din,
den får meg til å tenke på en sommerdag,
med duften av nyslått timotei.
Duften av sjø, mens småbølger skyller sneglehus
i en evig runddans, under tusen blinkende reflekser.
Den får meg til å tenke på frådende villskap
når havet står brud med hvitt slør
under rasende skyer.
Stormende vindkast mens snøfokk
bygger katedraler under slør av nordlys,
som bølgende kransebånd.
Den får meg til å tenke på vårvinden
som stryker ømt om den første lille spire,
mens sneen trekker sine fangarmer inn i skyggen
i et fåfengt håp om et evig liv,
Den får meg til å tenke på alt jeg drømmer om,
men mest avt alt,
gleden ved å høre stemmen din!
______
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar