Mere tilbakeblikk!!!

Det er artig å sitte å mimre over ting man har vært med på, og stadig
dukker det opp ting som nesten var gått i glemmeboken.

Tidligere laget jeg endel undevannshus til speilreflekskameraer,
videokameraer, videolys og elektronblitser.

Dette var den gang det ikke var så mye sofistikert utstyr som idag.

Bla.a. så laget jeg halvfabrikat byggesett til ovennevnte slik at kundene
 kunne bygge resten selv.

Det fulgte med en byggebeskrivelse og foto av et ferdig produkt.

Alt dreiearbeid var gjort ferdig og det var relativt enkelt for en som
ikke hadde for mange tommeltotter å gjøre det ferdig, alt som var
nødvendig fulgte med.

Det at jeg holdt på med dette gjorde at jeg fikk noen morsomme hen-
vendelser, bl.a. fra Forsvarets Naturvitenskaplige Forskningsinstitutt.

De holdt på med et prosjekt hvor de skulle plassere et kamera under
vann, et bestemt sted i Oslofjorden.

Kameraet skulle være i kontinuerlig drift og all info skulle sendes ut
på det som jeg senere skjønte var internett, dette var i begynnelsen av
1980 årene

Sammen med bildeinfo om forandringer i flora og fauna på havbunnen,
skulle det også sendes målinger av strømforhold, saltgehalt i vannet,
flo og fjære og temperatur slik at forskere hvor som helst i verden kunne
gå inn på internett å få disse opplysningene.

Jeg ble kallt inn til et møte, og spørsmålet gjaldt om jeg kunne bygge
undervannshuset til kameraet, eller om jeg kunne gi info om hvordan og
evt. fra hvem de kunne få utført arbeidet.

Her måtte jeg melde pass, det var et såpass stort og viktig arbeide at det
var over min kompetanse, men det var hyggelig og smigrende å bli spurt.

Heldigvis har jeg vett til å si nei - flere burde kjenne sine begrensninger!!


                                                     ___

Tilbakeblikk!!!

En eller anne gang i første halvdel av 1980-årene, husker ikke helt når,
fikk jeg en kveld ved 22-tiden en telefon fra ingeniørfirma Selmer-
Furuholmen med spørsmål om jeg kunne dra til Danmark neste morgen
Kl.08:00 for å gjøre en fotojobb i Øresund!!!

De hadde et prosjekt sammen med Standard Telefon og Kabel med en
kabelleggingsmaskin som de ønsket å få fotografert i drift under vann.

De holdt på med en kabel nede i Øresund og ville at jeg skulle reise ned
for å fotografere.

Jeg sa selvfølgelig ja, og neste morgen kl. 07:30 var jeg på plass i luken
til SAS hvor billetten lå klar.

Da jeg ankom Kastrup sto leiebilen klar så det var bare å sette seg inn
og kjøre opp til stedet som jeg idag ikke husker navnet på, men som var
avtalt møtested.

Avtalen var at de skulle komme inn å hente meg i løpet av formiddagen,
så det var bare å ta det med ro og slappe av,

Etterhvert kom de og plukket meg opp og jeg ble fraktet ut til fartøyet
som var overflatedelen til kabelleggeren.

Jeg hadde med meg alt jeg trengte av fotoutstyr, men dykkeutstyret
skulle jeg få på båten.

Jeg sa ifra på forhånd at jeg ville være alene i vannet mens jeg foto-
graferte, men det ble tydeligvis ikke forstått, for når jeg var kommet
ned og skulle fotografere, svirret det en annen dykker rundt og stadig
lyste mot meg med en kraftig lykt.

Det verste som kan skje under en fotojobb som dette er at du har en
lykt som hele tiden lyser rett i trynet på deg!

Effekten er verre enn på land, og en rekke av bildene ble ødelagt fordi
noen mennesker ikke er istand til å ta imot meldinger.

Resultatet var at de fikk 6 bilder, en flyregning, billeie-regning, hotell-
regning og en faktura på noen "lapper".

Dette var et eksempel på at når noen gir et oppdrag til noen, må de også
selv akseptere de anvisninger som blir gitt tilbake hvis de skal få det
resultatet de ønsker.

Skulle ønske at folk kunne forstå hva jeg sier.

Jeg snakker egentlig et veldig klart språk, men det er tydelivgvis et
problem for enkelte å forstå at det som blir sagt faktisk er det som
gjelder.

Det er også min oppfatning av enkelte sjefer, at de ikke hører på det
som blir sagt, men bare konsentrerer seg om det de selv sier.

Den siste jobben jag hadde var på det som heter NAV hjelpemiddel-
sentral, og min erfaring der er at ledelsen har dårlig evne til å lytte til
de ansatte og forstå hva de prøver å si.

Hvorfor må folk være så egosentriske og miste verdifull input fra
medarbeidere med en lavere status innen bedriften.

Det at man har en en enkel jobb betyr ikke at man automatisk er et
enkelt menneske.

Noen ønsker en enkel jobb i en epoke av livet, fordi de er lei av pro-
blemer, og ønsker at resten av arbeidslivet skal være så problemfreitt
som mulig.

Da jeg begynte å jobbe på Hjelpemiddelsentralen, trodde jeg faktisk
at jeg begynte på en ukomplisert jobb, men jeg oppdaget snart at det
ikke var så ukomplisert.

Jobben i seg selv, var ganske ukomplisert, men arbeidsforholdene
var ikke like ukompliserte.

Jeg opplevde mobbing og trakkasering fra ledere, og når jeg tok opp
problemer ble jeg ikke hørt.

Det var etter min oppfatning om å gjøre å feie problemer under
teppet slik at de ikke syntes.

Nok om det, jeg har et ønske om at folk hører hva som blir sagt, og
eksakt det som blir sakt, og ikke noe annet.

Det er faktisk noen som mener det de sier uten noen baktanke, og
ikke noe annet.



                                                  ___

Tanker rundt et avsluttet yrkesliv

I 8 år av mitt yrkesaktive liv var jeg ansatt ved Norsk Sjøfartsmuseum
(idag Norsk Maritimt Museum).

Da jeg begynte å arbeide der som fotograf var det nye museumsbygget
akkurat ferdig, og arbeidet med den stående utstillingen var såvidt
kommet igang.

Det ble en spennende tid, med mange praktiske problemer som skulle
løses og det var fantastisk interessant for en som ikke hadde museal
bakgrunn å få være med.

Egentlig er jeg utdannet i den grafiske bransjen, men hadde dykking
og undervannsfotografering som den store lidenskapen, og det var dette
som var inngangsporten til Norsk Sjøfartsmuseum.

Ved siden av selve museet og den stående (permanente) utstillingen,
var NSM det ledende museet innen marinarkeologi i Norge og under-
tegnede skulle være en av staben i den sammenheng, ved siden av mer
"normale" foto-oppdrag i selve museet, bl.a. i forb. med spesialut-
stillinger o.l.

Hver sommer i fellesferien lå vi ute i skjærgården med utgraving av et
prosjekt.

Norskekysten er lang, og det er mange skjær i sjøen, bokstavelig talt.

Det aller første prosjektet jeg var med på var vraket av "Lossen", en
fregatt fra den dansk-norske marine under Den Store Nordiske Krig.

Lossen forliste julaften 1717, under en voldsom storm, på vei fra
Stavern til Fredrikshavn, med et mannskap på ca. 100 og 6 svenske
krigsfanger.

Etterhvert ble det en rekke prosjekter, bl.a. et engelsk handelsskip
som forliste en gang mellom 1625 og 1631.

Dette vet vi med sikkerhet fordi endel av lasten hadde vært plombert
med blyplomber, og en av plombene ble identifisert til å tilhøre en
handelsmann fra London som startet sin virksomhet i 1625 og døde i
1631.

I restene av vraket fant vi en stor last med tinnvarer, bestående av bl.a.
tinntalerkner, boller, skåler, kandelabre, blekkhus, drikkebeger og
en nattpotte.

Videre ble det funnet en mengde ridesporer i siselert messing samt en
en mengde brilleglass

Senere var jeg også med på utgravingen av slaveskipet "Fredensborg"
som forliste utenfor Arendal.

"Fredensborg " fraktet slaver fra Vest-Afrika og over til Karibien
hvor slavene ble solgt og i hovedsak brukt på bomullsmarkene i
Sørstatene.

Skipet fraktet også en last med elefant-støttenner og flodhest-tenner.

Hele lasten av disse ble funnet i vraket.

Undertegnede og kollega Trygve Skaug ble flere ganger utlånt til både
Stavanger Sjøfartsmuseum og Bergen Sjøfartsmuseum.

Trygve var min faste dykkepartner i alle årene ved museet og vi sto
for alle registreringer av vrak i museets regi og gjorde en førstehånds-
undersøkelse av alle innmeldte vrakfunn.

Vi gjorde også en jobb for Bergen Sjøfartsmuseum etter utgravingen
på Rundø ("Rundøskatten"), hvor vraket av "Akerendam" som forliste
8. mars 1725 ble funnet, lastet med hollandske sølv og gullmynter.

Det ble tatt opp nærmere 57000 mynter.

Vi fikk i oppdrag å finne ut om det var hensiktsmessig og fortsette
en utgraving eller undersøkelse av vraket, eller om man kunne se seg
ferdig.

Trygve døde desverre i en tragisk dykkeulykke noen år senere.

Våren 1981 ble jeg sendt som representant for Norsk Sjøfartsmuseum
til et marin-arkeologisk symposium ved Fort Bovisand, et gammelt
marinefort utenfor Plymouth i sør-england.

Hit kom marinarkeologer og museumsfolk fra alle europeiske land med
kyst og skipsfart (ca 250 deltakere).

Undertegnede var en av foreleserne og foreleste og viste lysbilder om
marinarkeologi i Norge, på engelsk.

Umiddelbart etter sa jeg opp stillingen ved Norsk Sjøfartsmuseum for
å flytte tilbake til Tønsberg og starte egen virksomhet der.

Det ble en fortsettelse av et firma jeg startet mens vi bodde i Oslo, med
import og salg av undervannsfotoutstyr og utvidelse med dykkeskole
og forretning for salg av dykkeutstyr.



                                                   ___

Wing-Dragon 4 Sportster

Fikk en førjulspresang i form av et "moddælfly"!

Et lite fly som kan fly langsomt og som er en høvelig "trainer" som også
eldste barnebarnet kan klare, men han skal få kjørt seg litt på simulatoren
først.

Wing-Dragon 4 Sportster

En ting hang jeg meg opp i med en gang, "innredningen" i "cockpit'n"
var litt teit.

Det var lagt et plastdeksel over servoene til side- og høyderor slik at
batteriet ville bli liggende rett over mottakeren.

Det er jo ikke gunstig med batteriet rett over mottakeren, så jeg
"vrei litt" på innredningen.

Ved å fjerne dekselett kunne jeg feste mottakeren ovenfor ( se neste bilde)
og batteriet kunne skyves helt fram i snuta.

Mottakeren ligger ikke lenger nede i "rommet"

ved servoene, men ovenpå og litt tilbake,

mens batteriet ligger helt framme i snuta.

Dette er en bedre løsning som gir mindre støy for mottakeren og

forhåpentlig problemfri flyging.

Modellen trenger også litt vekt helt framme i snuta, uten å øke totalvekten.

Batteriet ligger så langt fram som det er mulig

å komme, og derved bedre ballanse.

Det ble gjort en liten vri på cockpi-dekselet også, og med litt lakk ble det

ganske så bra "tror" jeg.





 Det ble limt på en forlengelse av cockpit-dekselet,
og for å skjule limkanten ble den pålimte
delen lakkert sort.

Det kunne sett verre ut - ihvertfall så ble det slik nå!
Batteriet er lettere å ta ut og inn og er kommet
lengre bort fra mottakeren.

Pensjonist!!!

Idag, eller rettere sagt igår (klokken har passert 24:00), ble jeg pensjonist.

En ny fase i livet starter, og med den dukker det også opp noen tanker.

Ikke så mye på fremtiden, men på det livet jeg har levd, og på hva livet
har gitt meg.

Det som betyr mest er en flott sønn og etterhvert en flott svigerdatter
som sammen har gitt meg to barnebarn som etter at de kom til verden
har blitt kanskje det viktigste i livet.

Jeg har et godt forhold til familien min og selv om den ikke er så stor,
bare de fire, men jeg har også en "familie" som egentlig ikke er familie,
men allikevel er som en del av familien, nemlig min sønns svigermor,
svigerinne med barn og samboer samt min egen eks.

Vi fungerer utmerket som en familie alle sammen, så hva trenger man mer.

Riktignok finnes det flere i form av kusiner, tremeninger osv, men de bor
alle langt unna og er derfor blitt til "fjerne" slektninger.

Det er hyggelig å vite at de er der, men det jeg regner som familien er de
som jeg stadig har kontakt og da selvfølgelig de fire som jeg ofte ser flere
ganger  i uken.

Eldstemann går på skolen og jeg henter han på skolen faste dager og er
sammen med ham til foreldre og "lillebror" kommer hjem og gjerne litt
utover ettermiddag/kveld.

Tankene akkurat nå dreier seg stort sett om den voksne delen av livet og
den yrkesmessige delen, da det er den delen som nå er over.

Jeg har hatt et flott yrkesmessig liv som jeg er stolt av og kan se tilbake
på mange spennende år.

Det begynte i typograf-faget som desverre har blitt borte som fag i den
opprinnelige formen -  dataverden ødela det faget.

Noen kaller det utvikling - jeg kaller det avvikling.

Det ble totalt 13 år i faget, men i samme periode jobbet jeg også som
musiker og var med bl.a. i en swingjazz-gruppe.

Det ble mye engasjement på danserestauranter og hoteller samt en runde
innom passasjerbåt.

Det ble også tid til videreutdanning med bl.a. eksamen til Mesterbrev
og videre diverse kurser og en runde på Sogn Videregående i Oslo i
forb. med "grafisk design" som forøvrig også er en vesentlig del av
utdanningen som typograf.

På grunn av interessen for dykking og undervannsfotografering havnet
jeg som fotograf på Norsk Sjøfartsmuseum (nå Norsk Maritimt Museum)
på Bygdøy.

Ble ansatt der under oppbyggingen og innredningen av selve museums-
utstillingen - et spennende og utfordrene arbeid som jeg ser tilbake på
som et av høydepunktene .

Jeg hadde ansvaret for alt som hadde med foto i forb. med utstillingen
og det ble mange problemer som måtte løses.

Marinarkeologi var en veldig stor del av jobben og jeg ble også engasjert
i planlegging, organisering og det praktiske arbeidet i forb. med utgrav-
inger under vann.

Min viktigste funksjon der var fotografering over og under vann for å
dokumentere alt som foregikk og fotografering av gjenstander som ble
tatt opp fra fartøy som i hovedsak var fra 1600- og 1700-tallet.

Det ble 8 år på Norsk Sjøfartsmuseum og mange opplevelser som jeg
aldri glemmer.

I ca. 20 år drev jeg eget firma med bl.a.import av undervannsfotoutstyr 
som igjen førte til at jeg utdannet meg til dykkeinnstruktør og startet en
dykkeforretning og dykkeskole.

I denne perioden arrangerte jeg også turer til Rødehavet for fotointeres-
erte dykkere, og det ble tilsammen 11 turer med flere tusen fotos over
og under vann samt mange timer med video.

Etter at helsen begynte å skrante bl.a. p.g.a all dykkingen, ble jeg
langtids-sykemeldt og ble nødt til å kutte ut forretningen og havnet i
systemet som uføretrygdet.

Det var jeg ikke så veldig happy med og ville fortsette i arbeidslivet,
men med noe som helsen tillot.

Fylkestrygdekontoret som det het før NAV ble en realitet, hadde et opp-
legg hvor de skulle bringe trygdede ut i arbeidslivet igjen.

Dette ville jeg være med på og tok kontakt, fyldte ut noen skjemaer og
forventet vel en positiv reaksjon fra trygdesystemet.

Èn mnd. etter å ha levert søknad om å få delta i opplegget fikk jeg et
brev hvor det sto at jeg var for gammel og for syk til å komme ut i
arbeidslivet igjen!!!!

Jeg følte ikke at dette var helt korrekt, så jeg bestemte meg for å skaffe
meg en jobb på egenhånd.

På samme tid søkte Fylkestrygdekontoret (før NAV) etter en med-
arbeider på det som idag heter NAV hjelpemiddelsentral, og som et
paradoks ble jeg ansatt.

Det er jo ikke de samme som behandler trygdesaker som ansetter folk
i etaten og det ble totalt 10 år og 5 mnd. der.

Det ble tilsammen mer enn 50 yrkesaktive år.

Heldigvis ble jeg tilgodesett med gode arbeidsplasser og gode arbeids-
givere og sjefer, men jeg har også opplevd det absolutt motsatte med
sjefer som hørte på sladder og kollegaer som sladret på hverandre og
dolket kollegaer i ryggen.

En kollega ble utsatt for en temmelig simpel behandling av noen av
kollegaene, og da jeg reagerte på det og ga tydelig uttrykk for det ble
også jeg utsatt for baksnakking og ble uglesett av enkelte.

Dette er jeg stolt av i ettertid fordi jeg viste at jeg hadde integritet og
turte å reagere på urettferdighet og kunne stå for mine meninger.

De kollegaene som jeg kom på kant med den gang var for meg ikke
annet enn "kjærringer" og sauehuer, noe jeg egentlig ikke har forandret
syn på, også fordi jeg ikke har sansen for folk som alltid er enig med
den siste de snakker med - "værhaner" som snur seg etter vinden.

Det simpleste jeg kan tenke meg er kollegaer som flyr til sjefen med
sladder og sjefer som hører på sladder og tar det for realiteter.

Slike persjoner har jeg bare èn betegnelse på, rasshøl!!!

I en periode av livet hadde jeg en 50 % stilling hvor jeg arbeidet annen-
hver uke - èn uke på jobb full tid og èn uke fri.

Jeg kom tilbake på arbeid etter friuken min og gikk igjennom mailer
som  var kommet iløpet av friuken.

Der leser jeg at arbeidstiden min skal forandres til å jobbe hver dag,
men  halve dager.

Denne mailen var sendt på min første dag i friuken slik at jeg ikke fikk
lest den før jeg var tilbake på jobb.

Dette opprørte meg av flere grunner, først og fremst fordi det var viktig
for min helsetilstand og ha en hel uke fri fra jobb, men også fordi det var
tatt en avgjørelse angående min arbeidstid som hadde en total endring i
mitt arbeidsforhold uten at det var blitt drøftet med meg.

Da jeg tok opp dette ble det svart tilbake at jeg ikke hadde møtt opp til
et møte som jeg var innkalt til.

Innkallelsen til dette møte var sendt dagen før jeg kom tilbake på jobb
og  tidspunktet for møtet var satt til 08:30 - altså en halv time etter at
arbeidsdagen starter.

Endringen i arbeidstiden min var med andre ord bestemt uten å ha tatt
det  opp med meg og møtet i den forbindelse ble berammet til èn uke
etter at bestemmelsen var tatt.

Man har altså tatt en bestemmelse uten å ha drøftet det med den det
gjelder, og så innkalle til et møte om saken èn uke senere!!!!!!

Er det mulig??????

Jeg hadde derfor ingen mulighet til å forberede meg til møtet og årsaken
til at jeg ikke hadde møtt opp var at jeg ikke hadde registrert at det skulle
være et møte, fordi når jeg kommer på jobb etter friuken går det med litt
tid til å lese igjennom alle mailene som er kommet i løpet av friuken og
man tar gjerne å veksler noen ord med kollegaer for å bli oppdatert på
det som hadde skjedd i løpet av friuken.

Da jeg fikk lest den første mailen ble jeg så engasjert i problemet med
endringen av arbeidstiden at jeg aldri kom til innkallingen til møtet som
skulle holdes halvtimen etter arbeidsstart.

Det viktigste i saken var tydeligvis at jeg ikke hadde møtt opp, selv om
endringen allerede var bestemt, likeledes når endringen skulle tre i
kraft.

Jeg sa ifra at hvis dette skulle presses igjennom måtte jeg slutte å jobbe,
men det ble det ikke tatt hensyn til.

Legen min skrev i et brev at på grunn av min helsetilstand ville det være
vanskelig for meg å jobbe hver dag.

Dette ble avfeid.

Igjen en tur til legen som skrev et nytt brev hvor det ble presisert at det
ikke var tilrådelig for meg å jobbe hver dag.

Dette ble igjen avfeid!!!!

Jeg har med andre ord en sjef som setter seg over legen i vurderingen av
min helse.

Dette er meget spesiellt og jeg har ikke mye tiltro til denne sjefens vur-
deringsevne, hverken i denne saken eller andre saker.

Hvordan kan en persjon som bare feier en leges anmodninger tilside ha
en god nok vurderingsevne i andre saker?

Hvordan kan han forvente å få respekt fra sine medarbeidere?

Det måtte et tredje brev fra legen før han ga seg, og da med en kom-
mentar om jeg kom jo med nye opplysninger hver gang!!!!

For meg og jeg tror at jeg med sikkerhet kan si at det gjelder for alle
at det blir jo fullstendig meningsløst å komme med de samme opplys-
ningene som han har avfeid allerede.

Hva i he..... kunne han mene med den uttalelsen?

Når jeg har fortalt andre om denne saken, har de vanskelig for å tro at
dette er sant.

Èn uttalte at for han virket det som at min sjef var komplett idiot.


Vel, det er mye på den arbeidsplassen som det er konflikt med og
arbeidsstokken er  nokså frustrert har jeg hørt.

Heldigvis det er den eneste arbeidsplassen jeg i ettertid kan si at har
vært en dårlig arbeidsplass - den absolutt verste jeg kjenner til og det
jeg har  beskrevet nå er bare en liten del av problemene på denne
arbeidsplassen.

På tross av dette har jeg vært heldig og kan se tilbake på et godt yrkesliv.