Pensjonist!!!

Idag, eller rettere sagt igår (klokken har passert 24:00), ble jeg pensjonist.

En ny fase i livet starter, og med den dukker det også opp noen tanker.

Ikke så mye på fremtiden, men på det livet jeg har levd, og på hva livet
har gitt meg.

Det som betyr mest er en flott sønn og etterhvert en flott svigerdatter
som sammen har gitt meg to barnebarn som etter at de kom til verden
har blitt kanskje det viktigste i livet.

Jeg har et godt forhold til familien min og selv om den ikke er så stor,
bare de fire, men jeg har også en "familie" som egentlig ikke er familie,
men allikevel er som en del av familien, nemlig min sønns svigermor,
svigerinne med barn og samboer samt min egen eks.

Vi fungerer utmerket som en familie alle sammen, så hva trenger man mer.

Riktignok finnes det flere i form av kusiner, tremeninger osv, men de bor
alle langt unna og er derfor blitt til "fjerne" slektninger.

Det er hyggelig å vite at de er der, men det jeg regner som familien er de
som jeg stadig har kontakt og da selvfølgelig de fire som jeg ofte ser flere
ganger  i uken.

Eldstemann går på skolen og jeg henter han på skolen faste dager og er
sammen med ham til foreldre og "lillebror" kommer hjem og gjerne litt
utover ettermiddag/kveld.

Tankene akkurat nå dreier seg stort sett om den voksne delen av livet og
den yrkesmessige delen, da det er den delen som nå er over.

Jeg har hatt et flott yrkesmessig liv som jeg er stolt av og kan se tilbake
på mange spennende år.

Det begynte i typograf-faget som desverre har blitt borte som fag i den
opprinnelige formen -  dataverden ødela det faget.

Noen kaller det utvikling - jeg kaller det avvikling.

Det ble totalt 13 år i faget, men i samme periode jobbet jeg også som
musiker og var med bl.a. i en swingjazz-gruppe.

Det ble mye engasjement på danserestauranter og hoteller samt en runde
innom passasjerbåt.

Det ble også tid til videreutdanning med bl.a. eksamen til Mesterbrev
og videre diverse kurser og en runde på Sogn Videregående i Oslo i
forb. med "grafisk design" som forøvrig også er en vesentlig del av
utdanningen som typograf.

På grunn av interessen for dykking og undervannsfotografering havnet
jeg som fotograf på Norsk Sjøfartsmuseum (nå Norsk Maritimt Museum)
på Bygdøy.

Ble ansatt der under oppbyggingen og innredningen av selve museums-
utstillingen - et spennende og utfordrene arbeid som jeg ser tilbake på
som et av høydepunktene .

Jeg hadde ansvaret for alt som hadde med foto i forb. med utstillingen
og det ble mange problemer som måtte løses.

Marinarkeologi var en veldig stor del av jobben og jeg ble også engasjert
i planlegging, organisering og det praktiske arbeidet i forb. med utgrav-
inger under vann.

Min viktigste funksjon der var fotografering over og under vann for å
dokumentere alt som foregikk og fotografering av gjenstander som ble
tatt opp fra fartøy som i hovedsak var fra 1600- og 1700-tallet.

Det ble 8 år på Norsk Sjøfartsmuseum og mange opplevelser som jeg
aldri glemmer.

I ca. 20 år drev jeg eget firma med bl.a.import av undervannsfotoutstyr 
som igjen førte til at jeg utdannet meg til dykkeinnstruktør og startet en
dykkeforretning og dykkeskole.

I denne perioden arrangerte jeg også turer til Rødehavet for fotointeres-
erte dykkere, og det ble tilsammen 11 turer med flere tusen fotos over
og under vann samt mange timer med video.

Etter at helsen begynte å skrante bl.a. p.g.a all dykkingen, ble jeg
langtids-sykemeldt og ble nødt til å kutte ut forretningen og havnet i
systemet som uføretrygdet.

Det var jeg ikke så veldig happy med og ville fortsette i arbeidslivet,
men med noe som helsen tillot.

Fylkestrygdekontoret som det het før NAV ble en realitet, hadde et opp-
legg hvor de skulle bringe trygdede ut i arbeidslivet igjen.

Dette ville jeg være med på og tok kontakt, fyldte ut noen skjemaer og
forventet vel en positiv reaksjon fra trygdesystemet.

Èn mnd. etter å ha levert søknad om å få delta i opplegget fikk jeg et
brev hvor det sto at jeg var for gammel og for syk til å komme ut i
arbeidslivet igjen!!!!

Jeg følte ikke at dette var helt korrekt, så jeg bestemte meg for å skaffe
meg en jobb på egenhånd.

På samme tid søkte Fylkestrygdekontoret (før NAV) etter en med-
arbeider på det som idag heter NAV hjelpemiddelsentral, og som et
paradoks ble jeg ansatt.

Det er jo ikke de samme som behandler trygdesaker som ansetter folk
i etaten og det ble totalt 10 år og 5 mnd. der.

Det ble tilsammen mer enn 50 yrkesaktive år.

Heldigvis ble jeg tilgodesett med gode arbeidsplasser og gode arbeids-
givere og sjefer, men jeg har også opplevd det absolutt motsatte med
sjefer som hørte på sladder og kollegaer som sladret på hverandre og
dolket kollegaer i ryggen.

En kollega ble utsatt for en temmelig simpel behandling av noen av
kollegaene, og da jeg reagerte på det og ga tydelig uttrykk for det ble
også jeg utsatt for baksnakking og ble uglesett av enkelte.

Dette er jeg stolt av i ettertid fordi jeg viste at jeg hadde integritet og
turte å reagere på urettferdighet og kunne stå for mine meninger.

De kollegaene som jeg kom på kant med den gang var for meg ikke
annet enn "kjærringer" og sauehuer, noe jeg egentlig ikke har forandret
syn på, også fordi jeg ikke har sansen for folk som alltid er enig med
den siste de snakker med - "værhaner" som snur seg etter vinden.

Det simpleste jeg kan tenke meg er kollegaer som flyr til sjefen med
sladder og sjefer som hører på sladder og tar det for realiteter.

Slike persjoner har jeg bare èn betegnelse på, rasshøl!!!

I en periode av livet hadde jeg en 50 % stilling hvor jeg arbeidet annen-
hver uke - èn uke på jobb full tid og èn uke fri.

Jeg kom tilbake på arbeid etter friuken min og gikk igjennom mailer
som  var kommet iløpet av friuken.

Der leser jeg at arbeidstiden min skal forandres til å jobbe hver dag,
men  halve dager.

Denne mailen var sendt på min første dag i friuken slik at jeg ikke fikk
lest den før jeg var tilbake på jobb.

Dette opprørte meg av flere grunner, først og fremst fordi det var viktig
for min helsetilstand og ha en hel uke fri fra jobb, men også fordi det var
tatt en avgjørelse angående min arbeidstid som hadde en total endring i
mitt arbeidsforhold uten at det var blitt drøftet med meg.

Da jeg tok opp dette ble det svart tilbake at jeg ikke hadde møtt opp til
et møte som jeg var innkalt til.

Innkallelsen til dette møte var sendt dagen før jeg kom tilbake på jobb
og  tidspunktet for møtet var satt til 08:30 - altså en halv time etter at
arbeidsdagen starter.

Endringen i arbeidstiden min var med andre ord bestemt uten å ha tatt
det  opp med meg og møtet i den forbindelse ble berammet til èn uke
etter at bestemmelsen var tatt.

Man har altså tatt en bestemmelse uten å ha drøftet det med den det
gjelder, og så innkalle til et møte om saken èn uke senere!!!!!!

Er det mulig??????

Jeg hadde derfor ingen mulighet til å forberede meg til møtet og årsaken
til at jeg ikke hadde møtt opp var at jeg ikke hadde registrert at det skulle
være et møte, fordi når jeg kommer på jobb etter friuken går det med litt
tid til å lese igjennom alle mailene som er kommet i løpet av friuken og
man tar gjerne å veksler noen ord med kollegaer for å bli oppdatert på
det som hadde skjedd i løpet av friuken.

Da jeg fikk lest den første mailen ble jeg så engasjert i problemet med
endringen av arbeidstiden at jeg aldri kom til innkallingen til møtet som
skulle holdes halvtimen etter arbeidsstart.

Det viktigste i saken var tydeligvis at jeg ikke hadde møtt opp, selv om
endringen allerede var bestemt, likeledes når endringen skulle tre i
kraft.

Jeg sa ifra at hvis dette skulle presses igjennom måtte jeg slutte å jobbe,
men det ble det ikke tatt hensyn til.

Legen min skrev i et brev at på grunn av min helsetilstand ville det være
vanskelig for meg å jobbe hver dag.

Dette ble avfeid.

Igjen en tur til legen som skrev et nytt brev hvor det ble presisert at det
ikke var tilrådelig for meg å jobbe hver dag.

Dette ble igjen avfeid!!!!

Jeg har med andre ord en sjef som setter seg over legen i vurderingen av
min helse.

Dette er meget spesiellt og jeg har ikke mye tiltro til denne sjefens vur-
deringsevne, hverken i denne saken eller andre saker.

Hvordan kan en persjon som bare feier en leges anmodninger tilside ha
en god nok vurderingsevne i andre saker?

Hvordan kan han forvente å få respekt fra sine medarbeidere?

Det måtte et tredje brev fra legen før han ga seg, og da med en kom-
mentar om jeg kom jo med nye opplysninger hver gang!!!!

For meg og jeg tror at jeg med sikkerhet kan si at det gjelder for alle
at det blir jo fullstendig meningsløst å komme med de samme opplys-
ningene som han har avfeid allerede.

Hva i he..... kunne han mene med den uttalelsen?

Når jeg har fortalt andre om denne saken, har de vanskelig for å tro at
dette er sant.

Èn uttalte at for han virket det som at min sjef var komplett idiot.


Vel, det er mye på den arbeidsplassen som det er konflikt med og
arbeidsstokken er  nokså frustrert har jeg hørt.

Heldigvis det er den eneste arbeidsplassen jeg i ettertid kan si at har
vært en dårlig arbeidsplass - den absolutt verste jeg kjenner til og det
jeg har  beskrevet nå er bare en liten del av problemene på denne
arbeidsplassen.

På tross av dette har jeg vært heldig og kan se tilbake på et godt yrkesliv.